Alveblot og utesitting
I førkristen tid var vi mye nærmere naturen i Skandinavia, siden så å si alt av seremonier og ritualer foregikk utendørs, i hellige lunder, på tingene og andre steder. Det var hellige fjell, steiner, øyer, sjøer, elver, vann og mer som det fortsatt finnes spor etter idag. Mange er bevart i form av stedsnavn i naturen, men alle gravhaugene, steinsettingene og røysene har også vært viktige steder, ikke minst til ritualet utesitje.
Gjennom årssyklusene var det på primstaver merket av tidspunkter for blot og de viktigste ritualene, der de fleste var knyttet til månefasene, og i månedsskiftet oktober-november ble forfedrene hedret. I vår tradisjon hadde dette navnet Alveblot, som ligner den keltiske høsttakkefesten Samhain, da også alver ble hedret, og de to tradisjonene har nok mange felles røtter. På dette tidspunktet er mørket på sitt sterkeste og naturens mørke krefter er sterke, som gjør kontakten med det overnaturlige nær.
Alveblot
Det er ikke mange kilder om alveblotet, men det vi vet er at det var en privat feiring hvor ofringer ble utført og at alver og forfedre var koblet sammen. Vi vet også at fruktbarhetsguden Frøy ble dyrket, som var av vaneætt og ble kalt alvenes konge og bodde på Alvheim. Han var mer populær å dyrke i vikingtiden enn de andre vanegudene (faren Njord, Ull etc. som var viktigere i eldre tider).
En kunne blote til Frøy for en lys framtid, for fred, velstand og framgang. Men man både ofret og viste respekt til alver, vetter og forfedrenes ånder, sjeler og hjelpere som lever videre i gjenstander og dyr. Det ser ut til at de som ble kremert og hauglagt ikke bare havnet i gravhauger og røyser, men at skjelettene etter dem også ble brukt som ingredienser (dvs. karbon) til å smi våpen, spesielt sverd, og smykker, i jernlegeringer som gjorde gjenstandene sterkere (som i stål). Derfor kunne også sjel/ånden fra enkeltmennesker leve videre i gjenstander.
Frøy hadde et berømt og magisk skip laget av dverger, Skibladner, og et magisk sverd som han byttet bort for å få gifte seg med Gerd. Det er symbolsk viktig at Frøy valgte kjærligheten foran krigerplikten, ved å gi bort sverdet sitt, som senere førte til hans undergang i Ragnarok i kampen mot Surt.
Runen Ingwaz/ingwaʀ (ᛝ) hører til Frøy/Yngve-Frøy og skal symbolisere potensiale, vekst og det sykliske i naturens gang. Frøy og tvillingsøsteren Frøya er også knyttet til de gamle tvillingmytene, og handler om dualiteten som preget mange guder og finnes også i vedisk tradisjon i form av Varuna-Mitra (Bl.a. Óðr–Óðinn, Fjörgyn-Fjörgynn, Ull-Ullin i norrøn tradisjon). Frøys kone var jotunmøyen Gerd og hennes historie om å stå imot fristelser, som inkluderer både epler og gullring, men også trusler, er symbolsk viktig i vår norrøne mytologi.
Jeg finner det naturlig å minnes henne, om en også skal minnes Frøy i Alveblotet. Det er noen som hevder at alveblotet henspiller kun på mannlige forfedre, siden disablotet handler mye om kvinnelige formødre, men jeg tror ikke det er så viktig og vi vet ikke så mye om akkurat det, annet enn at det er forskjell på mannsfølge og kvinnefølge hvor sistnevnte kan henspille både på Hamingja (se nedenfor) og diser, ref. disablotet mot slutten av vintermånedene.
Utesitting
Det finnes to former for utesitting: den aktive maner fram ånder og vekker opp døde, mens i passiv utesitting lytter man etter spådomstegn. Formålet var ofte å få tak i kunnskap som ikke fantes blant de levende. Når det er sagt, er en mer moderne tradisjon å minnes våre forfedre på en god og svært privat måte, som en del av den gamle forfedrekulten. Ånden (Ātman) etter de døde kunne leve videre i en annen tilstand og gjennom utesitje kunne man ha direkte kontakt med de døde som hadde en væren i en annen eksistens. Skikken med utesitting ble i tidlig kristen tid av kirken forbundet med trolldom og å "vekke opp troll", som det står i Gulatingsloven på 1200-tallet (dvs. døde). Men tradisjonen ble også sett på som en gammel skikk, som handlet om å bli vis gjennom å knytte kontakt med alver og forfedre.
Som de mange andre blotene og ritualene, handler altså utesitting å tilegne seg visdom fra forfedrene (i likhet med Samhain), om fortid, nåtid og fremtid, men gjennom å knytte kontakt til vetter, verneånder, følgedyr og/eller forfedre. Så etablert og utbredt var denne skikken at kirken så seg nødt til å utvide landslovene til å omfatte ekstra streng straff for de som fortsatte å drive med utesitting inn i kristen tid. Dyrefølget i forbindelse med både utesitting og alveblot ble også kalt for mannsfølget eller dødsfølget.
Dette er nok veldig gamle tradisjoner for oss, siden vi finner uttrykket "Horg og haug" i norrøn poesi, i sagalitteraturen og i de eldste mytene våre som er flere tusen år gamle. Horg henger sannsynligvis sammen med hov, mens haug kan være steinsetting, haug eller røys. At det har vært offerseremonier i forbindelse med disse tradisjonene, kan vi se på de mange skålgropene som finnes på de hellige stedene. Å utbringe skåler for forfedrene og andre har nok vært en viktig del av seremoniene, men skålegropene kan også tyde på ofring av dyr.
De viktige norrøne konseptene Fylgja og Hamingja (lykke), hamskifte og manifestering av forfedres ånder gjennom de dødes objekter (sverd, kniv, ring, belte etc) er også nært knyttet til utesitting. Førstnevnte kan dreie seg om et emblem (totem) i form av et dyr, men også som gjenganger, dobbeltgjenger, vette, følgeånd og vardøger (som ligner på noaidegadze i samisk tradisjon, https://snl.no/noaide), mens det nært beslektede hamingja er mer en verneånd/hjelpeånd (som opptrer ofte i en annens ham, dyreham), i kvinnelig skikkelse som et vesen som følger en ætt eller slekt i generasjoner.
Dyrefølget er personlig og skal ha vært menneskets alter ego, og har heller ikke de samme hjelpende egenskapene som kvinnefølgene har, som i tillegg er kollektivt og følger slekten. Naturlig nok kan hver enkelt av oss ha et stort antall kvinnefølger som kan ha beskyttende vardøgafunksjoner for storfamilien og slekten, som også vil bety at mange av oss har de samme kvinnefølgene siden de fleste her oppe i nord har mange av de samme forfedre og formødre bakover i tid.
Kort oppsummert kan ethvert menneske i norrøn tradisjon ha flere følgesvenner og åndelige eksistenser, som følger en person gjennom livet, men også etter døden, som dermed videreførte den åndelige eksistensen til den avdøde. Siden døden representerer ulike representasjoner av livet, så lever de åndelige tradisjonene så å si videre i både gamle og nye former. Livet var også en del av døden og døde entiteter kan komme tilbake til de levende på denne siden i form av de fysiske og åndelige realitetene. Det virker derfor naturlig å kombinere utesitting som et ritual med alveblot.
Det er usikkert om alveblotet foregikk på fullmåne eller i forbindelse med nymåne. I år faller nymånen på morgenen 1. november og derfor kan 31/10 passe veldig godt, når det er som mørkest og stjernehimmelen er klarest. Jeg tenker at siden dette er en personlig feiring og hedring, er ikke tidspunktet så viktig, men at man setter av tid på sin måte. Men husk at med et økt bevissthetsnivå stiger også kravet til ansvarlighet, mot ætt, familie, natur og ikke minst deg selv.
Av Sturla Ellingvåg, forfatter og historiker
Du kan følge vårt arrangement her på Facebook